Hovedgårdens historie
Eidsfos Hovedgård er, sammen med arbeiderboligene, et unikt vitnesbyrd om Jernverkshistorien i Norge. Den er en veldig spennende del av tidlig norsk industrihistorie som kombinerer natur og kultur, som det er vår plikt å ta vare på og forvalte – og som det er en stor glede å få vise frem og dele med publikum.
Fredning og historisk betydning
Eidsfos Hovedgård ble fredet av den ”antikvariske bygningsnævnd” med riksantikvar Harry Fett som formann 11. april 1923. Hovedbygninger med säteritak, som Eidsfos Hovedgård, fantes det flere av på 1700-tallet, men mange er gått med i rivninger eller brann. Hof kommune og Vestfold fylkeskommune er heldige som har en slik bygning som representerer noe av det beste i norsk bygningshistorie!
Bygningens opprinnelse
Hovedbygningen kan ha blitt bygget på 1740-tallet. Frederik Ferdinand Hausmann rådet over verket fra 1742 og frem til 1753. Han eide Mangelsgården i Christiania. Haussman var eneeier, arkitektur- og hageinteressert og formuende nok til å bygge en landeiendom av denne størrelsen og representativitet. Til å begynne med var det bare en etasje med laftet tømmer som har enten vært rappet (murpusset) eller panelt.
Eidsfos Hovedgård.Hagen
Hagen kan også være oppført på samme tid. En slik hage forutsatte ikke akse i forhold til bygningen og egnet seg godt på sydsiden mot en av kortveggene. En ikke helt ulik hage fantes forøvrig i Fredrik Ferdinand Hausmanns tid ved Mangelsgården. Her foresto han betydelige utvidelser av hageanlegget.
Videre utvikling på 1770-tallet
Sannsynligvis ble annen etasje oppført i 1770-årene av Bartholomeus Rasch (1723-1805). Han var deleier fra 1769-74, og eneeier fra 1774-83. Som tidligere medeier i Fossum jernverk og slekt til Løvenskioldfamilien kjente han naturligvis Kammerherregården i Porsgrunn med sine seteritak. Det er et uvanlig fenomen i Norge som neppe kan tilskrives en hvilken som helst byggherre. Den svenske byggeskikken med opphav i adelens byggeri fikk en smal og kortvarig blomstring i Norge på den tiden, i 1770-årene.
Fra 1795 og fram til i dag
Med Peder Cappelens overtagelse i 1795 skjedde det trolig ikke så mye med hovedbygningen utover at det ble utført en del interiøroppgraderinger. Først i 1820-årene eller kanskje heller rundt 1837 da Cappelens enke og hans barn og svigersønner overtok Eidsfos verk, skjer det store reparasjons og oppgraderingsarbeider. Disse kan dokumenteres og dateres stilhistorisk på grunnlag av dører, listverk, maling og tapet. At eksteriøret (panelet) nå kan dateres til samme tid gjør at puslespillet går opp. Det utvendige skyggepanelet fra 1830-årene samsvarer med Forstuens innvendige kledning og det bekreftes dermed parallellitet mellom Forstue (og Storstue) og eksteriør.
Kontor og uthus med stall, fjørs o.l brenner i 1910. Omtrent på samme tid ble kjøkkenfløyen tilbygget på hovedbygningen. I 1987 flytter den siste verkseierfamilie ut og i 1990 blir Hovedgården en stiftelse.